Det største Under i dette Undernes land

”– det største Under i dette Undernes Land; når jeg stod i Lyngenfjord og ikke nettopp festede mig ved hva SlagsTrær og Frugt det var, som her voksede så frodig, kunne naturens yppighet og form, solvirkningen over Fjord og Fjeld overtale mig til at tro, jeg stod i Italien; Snefjeldene lengst bag kunde ikke forstyrre dette inntrykk; thi dem ser man ofte i Italien.”

Bjørnsons inntrykk fra oppholdet og møtet med Lyngen og Lyngsalpene minnet han om Italia. Det var begeistringens rullende fonn som overstrømmet Bjørnson, ikke bare i Lyngen, men hele hans reise til Nord-Norge ble en begeistringens reise. Hva var det egentlig som brakte Bjørnson til Nord-Norge i 1869, og hva var hensikten med reisen som resulterte i den korte, men innholdsrike fortellingen ”En ny feriefart”? Den ble første gang publisert i det skandinaviske tidsskriftet ”For Ide og virkelighet” høsten 1869. Seinere ble den trykket i Norsk Folkeblad. Stykket fikk også sin rettmessige plass i hans samlede verker.

Tanken om å reise til Nord-Norge oppsto allerede i forlengelsen av hans første Roma-reise i 1860. Helt siden han i Tyskland i 1863 hadde hørt om utlendingens begeistring for eventyrlandet der nord, var han blitt mer og mer bestemt på at han måtte gjøre denne reisen. Det var den tyske verdensreisende Alexander v. Ziegler som vakte Bjørnsons lyst til å se disse egne. Ziegler nevnte tre steder i verden som i hvert sitt slag var det største han hadde sett. Av dem var Nordlandene og Finmarken det ene. Den tyske maler Preller hadde også inspirert Bjørnson: ”Den som vil se hav og luft og jord i kamp og menneskenes kamp med dem alle, han bør reise dit opp.”

Bjørnson trengte inspirasjon og avveksling fra ”tigerstadens” traurigheter. Han ville ut av et bymiljø for å møte livet rent og nært i store omgivelser, og den 2. juli 1869 la han i veg nordover med jernbanen fra Kristiania til Eidsvoll. Så er han på Mjøsa og sender begeistret et brev hjem til Karoline morgenen etter fra Lillehammer. Brevet hjem til Karoline er avslørende! Han har ikke pakket koffertene sine selv. Det er hun der hjemme som har gjort ham reiseklar. Nå har han oppdaget at notatene til forelesningene om Pompeii er gjenglemt. Kanskje heller ikke galoschene er med? Han skriver i all hast et brev tilbake til henne der hjemme som holder orden på dikteren, på hans hus og hjem, – og deres barn; de tre sønnene Bjørn, Einar og Erling på henholdsvis 9 ½, 4 ½ og vel ett år, samt den nyfødte minstejenta på 2 ½ uke. I brevet hjem til Karoline foreslår Bjørnstjerne at hun bør hete Bergljot med lang o. Karoline får bestemme. Notatene og galoschene må hun sende poste restante til Tromsø!

 

Etter ankomsten til Lillehammer med Kong Oscar, bar det med hest og trille mellom de mange skysskiftene nordover dalen, over Dovrefjell og ned til Trondheim. Hit kom han tirsdag den 6. juli, om kvelden.

Fra Trondheim dro Bjørnson videre nordover med Nordenfjelske Dampskipsselskaps ”Hakon Jarl” som tok en knapp uke til Hammerfest. Avgangen fra Trondheim var klokka 12 onsdag den 7. juli. Etter ett døgn var skipet kommet til Brønnøysund. Elleve steder var da anløpt underveis. I løpet av neste døgn ankom dampskipet Bodø hvorfra det gikk videre klokka fire på ettermiddagen ifølge ruta. På mange av plassene ble skipet ekspedert ute på havnen av en langangsbåt eller pram. Søndag den 11. juli kom skipet til Tromsø klokka tre på ettermiddagen. Her lå det natta over og gikk videre mandag morgen klokka åtte.

 

Tirsdag 13.  juli 1869: Hammerfest – ”jeg kom i morges hertil, men nattevaag naturligvis,” ”Kjære, kjære venn” åpner brevet tilbake til Karoline, idet Bjørnson ankom verdens nordligste by, Hammerfest, etter en sjøreise som hadde tatt nesten en uke fra Trondheim. Underveis hadde han hatt følge av ”en mengde englendere”, deriblant hertugen av Roxbourg som hadde sommerbolig i Alten. Professor Heiberg og datter hadde også vært et elskelig følge underveis. I løpet av dagen hadde han vært i visitter, spist middag, sovet litt og så gått i aftenlag. Han bodde hos sin gamle venn, sakfører Ole Lund som for øvrig hadde fått en datter samme dag som Karoline hadde nedkommet med Bergljot. Deres datter skal hete Inga og ungdomsvennen syns Bjørnsons bør slå følge! Det ble motsatt! Det ble Bergljot i Hammerfest også, Lund!

”Jeg reiser ikke lenger. Må være her i åtte dager, i Tromsø fjorten.”

skriver han hjem til Karoline som loves en nærmere reisebeskrivelse i neste brev om åtte dager. Men han gjør en tilføyelse i sitt brev som forteller kort om hva som har opptatt han mest:

”Midnattssolen er en svømmende ildkule, dobbelt så stor som månen. Fjellrekken oppover Helgeland og Lofoten samme form som den vi ser ved Molde (Topper, til dels vidunderlig forrevne). Nordlandene er Romsdalen, dvs. fem seks hundrede Romsdaler etter hverandre, Romsdaler som varer en tre, fire dager etter hverandre. Ikke sjøsyk”,

avslutter han tilføyelsen.

En kunnskapsrik ordfører gir ungdomsvennen ny innsikt i et flerkulturelt Finnmark

Ungdomsvennen Ole Lund var født samme år som Bjørnstjerne, i 1832. De hadde møttes på Heltbergs studentfabrikk, men i motsetning til Bjørnstjerne, fullførte Ole Lund sine universitetsstudier og ble cand. jur. i 1856. Etter uttjent tid som dommerfullmektig hos sorenskriveren i Stjør- og Verdal fikk han sakførerbevilling og bosatte seg i 1860 i Hammerfest der faren, Bernt Chr. Lorck Lund, hadde vært byfogd. Nå var han tilbake i byen der han hadde tilbrakt åtte år av sin barndom og ungdom. Da ungdomsvennen kom på besøk i 1869, hadde Ole Lund allerede blitt ordfører i byen. Det var med andre ord en person som nøt atskillig respekt og tillit blant byborgerne Bjørnstjerne ble innlosjert hos. Det høye kunnskapsnivået Bjørnson framviser i ”En ny feriefart” om lokale forhold i Hammerfest og om samene og deres leveforhold, også om deres juridiske forhold, viser nok at de to har hatt mye å samtale om.[1] Bjørnson har åpenbart nytt godt av ungdomsvennens innsikt om lokale forhold både i Hammerfest og i landsdelen for øvrig:

En Del af Folket er, som kjendt, Kvænerog Finlapper. De første (Finlands Finner) er et stærkt, dygtigt Folk, gode Sælhundsskyttere, Hvalrosfangere og Haakærringfiskere, ogsaa Jordmænd. Naar de i Ægteskab med Norske altid faar disse til at tale Kvænsk, kommer dette ikke, som man har troet, af Overlegenhed, men tvertom deraf, at det er Kvænen en fysisk Umulighed at tale Norsk, naar han ikke er vant dertil fra Barn. Man kan paa Stedet overbevise sig derom. Et godt Skolevæsen sørger nu for at lære Børnene Norsk, og det er en Erfaring, at de, som engang har lært Norsk, tager det til sit daglige Sprog.[2]

Finlapperneer naturligvis dem, man ser mest paa og spørger mest efter, fra det Øjeblik den første Fin er kommet ombord i sin graahvide Uldbluse, kantet med Rødt og med Belte om (om Vinteren bæres Rensdyrspels), og med sit ejendommelige Skotøj og Hoveddækning. De er næsten alle smaa, yderst venlige, snaksomme, fulde af Fantasi og Følelse.

Mange af Havfinnerne klæder sig som Nordmænd og vil i Tidens Længde ganske gaa over til dem. Fjeldfinnerne derimod holder sig for sig selv; fra at have ejet alt Land der oppe, er de nu trængt tilbage til Højfjeldene, kommer ogsaa der ofte i Strid med de Indflyttede og nærer i Reglen stærktNag til Nordmænden. I deres Eventyr om Fanden er han altid klædt som Nordmand.

Bjørnson reflekterer her; at samene «fra at have ejet alt Land der oppe, er de nu trengt tilbage til Høifjeldene», er et synspunkt som ikke er nærmere dokumentert, men kan ha vært en rettsoppfatning som hans vert, Ole Lund, kan ha formidlet til han. Dramatikken i fortsettelsen som også innebærer at påtreffes «en Nordmand paa Fjeldene uden i Følge med en Fin, bliver han ufejlbarlig skudt» er vel godt i overkant av realitetene, men Bjørnson hevder å ha fått opplysningene selv av en «Fin». Det er imidlertid slik at Kautokeinoopprøret i 1852 kan ha vært med å understreke noe av det konfliktnivået som Bjørnson her videreformidler.

”I det samme dampen fra Hammerfest kom inn på det vidunderlige Tromsøysund, klarnet været, tåken lettet og solen sto på.”

«-og i Morgenen laa Sangforeningens Baad med Flag indunder Dampskibet, og en Deputation ind under i en Anden. Kajen stod fuld af Folk, og da Baaden lagde til, og jeg sprang i Land, overdryssedes jeg af Blomster af en hel Hoben Smaajenter, som lo hjertelig derved og siden hjalp mig at plukke dem op igjen. Oppe paa selve Kajen stod en Mængde Damer, deriblandt Laura Munch, Emmy Spindler, Rina Thesen (Hilda var endnu syg), Frøken Harris, Fru Jensen, Frøken Falsen fra Trondhjem, og jeg fik da Hilsener og Hurra, og med Sangforening og Folk efter og hele Fanget fuldt af Blomster gik vi da gjennem den store, brede Storgade, som har Snefjelde til Afslutning for Synet paa begge Sider, op til den Bolig som var indrømmet mig, nemlig Thorvald Petersens Hus (af Holmboes Slægt, som næsten Alle heroppe). Op med fulgte foruden Deputationen fra alle Stænder, Sangforeningen og Damerne. Trappen var strøet med Blomster, Gelænder behængt med Grønt, alle Indgange i selve Lejligheden overslyngede af Krandse, og en saa uendelig Mængde af Familiens skjønneste Blomster flyttet ind for at staa her i disse 12 Dage, at man skulde tro sig i Syden. Et Frokostbord stod dækket, Skaaler udvexledes (Klokken var endnu ikke 9 om Formiddagen) og saa trak man sig tilbage. En gammel Kone koger og steller for mig (en af Byens Kogekoner), en voxen Gut løber Ærinder for mig, pudser Tøj og venter paa mig allevegne for at hjælpe mig. Hele Dagen Visitter; Middag hos Holmboes, Aften ombord hos en Russer, hvor vi fik russisk The og Matrosernes Sang, der var skjøn og ejendommelig!»

(Brev til Karoline den 27. juli)

Fredag den 23. juli reiste Bjørnson i følge med sogneprest Schaaning i Lyngen som kom og hentet ham.

”Morgenen efter tog jeg ind til Lyngenmed Pastor Skaanning, som var kommet herind forat hente mig. Mange tog med, deriblandt Damer og Skolelærere, Champagne og Spektakel undervejs indover i en Natur, hvis Storhed og hvis Frugtbarhed, hvis Glands i det tindrende Sollys var aldeles overvældende. Vi var her en Dag, Fru    Spindler akkurat som før, hendes Glæde var stor, hele Opholdet paa det vakre Sted en    eneste Fest. Om Natten hjem igjen, uden Søvn, blot Champagne og Spektakel.”[3]

Lokalrutefarten i Troms ble fra 1867 driftet av det nystiftede Troms Amts Dampskipsselskap som hadde gått til anskaffelse av dampskipet ”Tromsø”. Fra april 1869 var farten sikret gjennom et statsbidrag, og ”Tromsø” kunne gå sine turer innover til de mange fjordarmene både i Nord-Troms og sør i amtet. Den 23. juli 1869 gikk skipet fra Tromsø klokka ti på formiddagen, var ved Finnkroken klokka 12 middag, ved Gjøvik (sic) klokka tre om ettermiddagen og ved Kjosen i Lyngen klokka halv fem. Bjørnson med vertskap og følge må ha gått på land her og kommet seg over til Lyngen prestegård med hesteskyss over Eidebakken. ”Tromsø” fortsatte fra Kjosen til Havnnes hvor den ankom klokka halv elleve om kvelden. Ved midnatt passerte den Maursund gård og klokka to om natta var den i Skjervøy. Herfra fortsatte ruta inn til anløpsstedene i Kvænangen før den igjen var tilbake på Skjervøy klokka halv tolv på formiddagen lørdag. Klokka halv ti på lørdagskvelden måtte Bjørnson og følge holde seg klare til å gå om bord i Kjosen, før de endelig kunne være tilbake i Tromsø klokka fire om morgenen. Som vi skjønner på brevet hjem til Karoline må det ha vært en begivenhetsrik tur; ”blot Champagne og Spetakkel”! Og soknepresten, pastor Schaaning, var vertskap for dikteren. Hvem var han?

Peder Christian Schaaning var født i Skien i den 10. april 1835, hadde teologisk embetseksamen fra 1860, og var blitt utnevnt til sokneprest i Lyngen i 1864. Han flyttet fra Lyngen til Grong i 1873.[4]Hans kone var Emmy Marie Christiane, født Spindler, den 1. desember 1839 i Kristiania. Hun var en av de frammøtte på kaia i Tromsø både da Bjørnson reiste nordover og da han kom tilbake. Hennes mor var Anne Kathrine Spindler, Bjørnsons kusine, er datter av en eldre søster av Peder Bjørnson. Hun hadde vært gift med den danske skuespilleren Simon Martin Spindler, men var blitt enke. Hun bodde nå hos datteren og svigersønnen på prestegården i Lyngen. Ved folketellinga i 1865 er hun 49 år gammel. Både hun og datteren var født i Kristiania. I 1865 var den 22 år gamle Ole Larsen fra Bynæsset tjenestekar på prestegården, mens de tre tjenestepikene, Arntine Moe (25) var født i Tromsø, Anne K. Aronsdatter (18) i Altens sogn og Inger Aslaksdatter (32) var født i Lyngen. Om tjenestefolka fremdeles var på prestegarden ved Bjørnsons besøk i 1869, vet vi ikke. Madame Spindler bodde imidlertid her fram til hun døde i 1873. Bjørnsons omtale av fru Spindler i brevet hjem til Karoline viser at dette var et menneske Karoline kjente godt til. Andre kilder avslører sammenhengen og det nære slektskapet. Bjørnstjerne var jo hennes fetter og slike ting behøver man jo ikke å opplyse om. Dette kan også ha vært tilfelle med alle de andre som Bjørnson omtaler som frammøtte på kaikanten i Tromsø. Dette er folk Karoline kjente og hadde et forhold til. På hvilken måte kan imidlertid være vanskeligere å finne ut av. Men det er nære slektninger Bjørnstjerne besøker i Lyngen. Emmy og familien kjente han godt fra sine studentår i Kristiania. Emmy skrev han til og med et lite dikt til den gangen.

Bjørnson var svært begeistret over det han så og opplevde mens han befant seg her, ”en eneste Fest”! Det er imidlertid grunn til å tro at det er begeistringen hans som strømmer over i brevet hjem til Karoline, kanskje mer enn champagnen! Han har fått med seg at det vokser vill rips i Lyngen!

Sommerboplassen oppe på Eidebakken eksisterte, og tilstedeværelsen av reindriftsamer fra svensk side av Kjølen i Lyngen var stor. På slutten av 1860-åra regnet norske myndigheter med at det fra og med Salangen i sør til og med Kvænangen i nord ville befinne seg nærmere 60 000 rein på sommerbeite.[5]Bjørnson kan selvfølgelig ha møtt reindriftssamer i Hammerfest og i Tromsø, enn si Tromsdalen, men han kan like gjerne også ha truffet dem under sitt besøk på Lyngseidet. Bjørnson skriver om sitt møte med reindriftsamene i ”En ny feriefart”, men han skriver også om dem i brevet til den fire og et halvt år gamle sønnen Einar. Både dette brevet og brevet til Bjørn som er 9 ½ år gammel, er skrevet fra gården By ved Steinkjær den 16. august 1869 etter at han hadde gått på land fra sydgående dampskip ”Nordstjernen” i Namsos mandag ettermiddag den 9. august. Flere av formuleringene i disse brevene er seinere grunnlaget for den ferdige teksten i ”En ny feriefart”.

Kjære Ejnar,
nu skal jeg fortælle dig om Noget af det, som jeg har set. Jeg har set Finner, det Folk er mindre end vore Folk og de bor i Nordlandene, langt nord og oppe paa Fjeldene. Og de gaar klædt i Skind, og haarene på Skindet vender ud, så de er ganske laadne. Men om Sommeren gaar de klædt næsten som vi (…) Finnerne har mange, mange, mange hundrede Rensdyr, og saa bruger de Hunde til at jage dem sammen med. Disse Hunde har stærkt tæt Haar for at varme sig i Kulden, og de er saa kloge, saa kloge, at de skjønner meget mer end andre Hunde. Og Far kommer hjem igjen med en saadan Hund, og den heder Vigg efter Olaf Trygvasons Hund. Men Bjørn maa fortælle dig om Olav Trygvasons Hund. Og ved ikke Bjørn, saa maa han gaa til Hansen eller Qvam og spørge og saa fortælle dig. (…)

Nu maa Far slutte for i dag, og du maa kysse Mor fra Far og være Far til Far kommer hjem og kysse Erling og Bergljot fra Far og Bjørn ogsaa, og hilse Cecilie og Lina og endnu engang kysse Mor! Din Far.

Bjørnson avslører i brevet til Einar at han har skaffet familien en hund som han har gitt navnet Vigg. Mye kan tyde på at Bjørnson skaffet seg en slik hund. I et brev Christian Skredsvig skriver fra Aulestad i 1885 omtales en slik hund, men med et annet navn, Rapp. Hunden kan enten ha skiftet navn eller at den lille, rappe hunden ”af Finnerasen” som Skredsvig møtte, var en etterkommer av denne hunden fra nord![6]

Søndag den 25. juli, tilbake fra Lyngen, deretter ny lysttur til Balsfjorden.

Efter tilbakekomsten fra Lyngen, ble hr. Bjørnson innbudt til at ta en lysttur med dampskipet ”Tromsø” til bunnen av den for sine smukke omgivelser bekjente, åtte mil lange, Balsfjord. Omtrent 100 personer, damer og herrer, innskipet seg kl. henved 2 søndag ettermiddag på dampskipet, som over salongen, under solseilet, var utpyntet med kranser, og en mengde flagg vaiet fra dekk til mastetoppende. Turen var begunstiget med det skjønneste vær. Det hadde natten i forveien tordnet og regnet i stride strømmer, men allerede søndag morgen begynte solen at skinne gjennom skyene, afskinnede disse etterhånden, så de storartede naturomgivelser gaves anledning til at vise seg i høytidsskrud for vår dikter og gjest. Byens ordfører, lensmann cand. jur. Berge bød dikteren velkommen på amtets område og fjorde og ønsket at turen måtte vinne hans behag og omgivelsene stoff til hans rike fantasis utvikling i dikterkunstens tjeneste. Fyrdirektør Dirichs, som under nordreisen til Finmarken befant seg her i byen på gjennomreise, innviteredes og deltok i turen.

(Tromsø Stiftstidende, den 28. juli 1869)

Nord-Norge reisen brakte avklaring og inspirasjon

Oppholdet i Tromsø med turene til Lyngen og Balsfjord gjorde Bjørnson høytidsstemt. Ja hele turen her nord gjorde at han følte seg mottatt som en prins, og hadde tatt farvel som en konge. Reisen hadde bekreftet hans posisjon og rolle som dikter med budskap om endringer i det norske samfunnet. Bjørnsons begeistring førte til den nesten umiddelbare endring at det som embedsmennene hadde omtalt som en «stygg natur i nord», nå med Bjørnson ble både storslagen og fascinerende. Det ble et paradigmeskifte. «Stygt» ble vakkert! Bjørnson ville bruke sin diktergjerning til å heve det åndelige nivå hos folk flest, og samtidig peke på en vei fram mot større frihet og rettferdighet i samfunnet. Hans diktning skulle ha en politisk oppdragende virkning. Det var hans konklusjon når han fikk summet seg etter noen dager på gården Bye ved Steinkjær midt i august.

Det var også her han så for seg at han kanskje måtte vekk fra alle fortredelighetene i Christiania og slå se ned på landet. I Trøndelag kunne han gjerne ha tenkt seg gården Gjevran øst for Steinkjær, men Karoline, hun sa nei. Så ble det år i Christiania og opphold i Roma før han i 1875 kom til Aulestad i Gausdal. Her fikk han sitt norske forankringspunkt, men han forble alltid en som måtte ut til det levende liv for å hente nye tanker som han bragte med hjem, for å la de bli en del av vårt eget tankegods. Oppholdene var mange og årelange ute i Europa, i Italia og Roma, i Tyskland og Østerrike med Schwaz, Frankrike og Paris og ikke minst i Danmark som han omtalte som sitt andre fedreland. Han var europeeren Bjørnstjerne. Men også Nord-Norge sto hans hjerte nært slik «En ny feriefart» viser oss.

Over Ævne, første stykke, utgitt i 1883, er lagt til Nord-Norge

Bjørnson hadde en ide om å skrive en serie med skuespill som skulle handle om problemene «over evne», der aktuelle samfunnsproblem skulle synliggjøres. Det ble bare med to stykker. Første stykke handler om troen på mirakler og om presten Sang som skal helbrede sin syke kone ved bønn, mens andre stykke handler om «terror og tilgivelse».

Det er mulig å se at besøket på Lyngseidet i 1869 kan ha gitt inspirasjon eller lokalitet til prestegården og kirka i «Første stykke». Prestegården og kirka ligger rett ved siden av hverandre, fordi kirka er blitt flyttet hit på grunn av rasfare. Den syke prestekona kan ligge og høre presten synge i kirka når dørene og vinduene mot kirka er åpne. Biskopen og et stort følge av prester kommer til gården med båt. Sjøsyke og svært sultne tar bispen og prestene plass i stuen, men lukker døren inn til fru Sang. Hennes mann, presten Sang, ber for henne inne i kirka, og imens venter de alle på at undret eller miraklet skal skje, at hun skal bli frisk, reise seg opp og gå. Men mest av alt er de mange prestene og bispen sultne og ønsker seg noe å spise. En av dem drømmer om ryper. Men her er intet å spise, bare et mulig mirakel, – helbredelse ved bønn…

Biskopen er bekymret for hvordan dette vil ende:

«Hvorledes ville i disse tvilens tider en prestestrid om mirakler ta seg ut? Om der etsteds oppe i Nordlandene for tiden gaves mirakler eller ei?»

«Hva er det igjen av kristendommen hvis kirka nå har tapt underet?»

Presten Falk ser på mirakellengselen som en utvekst på troen av samme slag som lekmannsvesenet er det på forkynnelsen: «En uorden, en sykdom, egentlig en atavisme, et oppgulp»

Mens presten Bratt som har kommet ned til de andre over fjellet, vil se miraklet virkeliggjort:

«Og ser jeg ut i den stengte, nakne fjordbygd her under måkeskriket og tenker: Gudsriket begynte i en yppig egn ved allfarveien i sollandet – hvilket vitnesbyrd, om det ble tatt opp igjen i hele sin storhet her i en avsides fattig bygd mot den evige is—»

Dette er Bjørnsons diktning lagt til det nordlige Norge, der folk lever i nær kontakt med naturen, i en kamp mellom dem og elementene. Inspirert av hans Nord-Norge reise i 1869. Sanseinntrykkene fra Troms, Balsfjorden og Lyngen finnes i «En ny feriefart» og i «Over Ævne, første stykke.»

---

Noter:

[1]Ole Lund ble stortingsrepresentant for Finnmarksbyene og var medlem i Lagtinget der han også var sekretær. I 1875 var han medlem av kommisjonen for ordningen av samiske forhold, dvs. reinbeitingen.

[2]Fra «En ny feriefart», utgitt i 1869 i det skandinaviske tidsskriftet: For Ide- og Virkelighet.

[3]Fra brev til Karoline, datert Tromsø den 27. juli 1869.

[4]Se Lyngen bygdebok (1976), bind I, side 416

[5]Se Balsfjord Bygdebok (1991), bind II, side 421

[6]Brev fra Christian Skredsvig, 24. juni i 1885, gjengitt i ”I manns minne”, Nasjonalbibliotekets jubileumsbok, fra 2006, s. 54 og 55